Jeg husker i alle fall de groveste trekka av 2010.

Hei. Igjen? Neppe, dette er ikke den typen blogg, hvilket i dag vil si at overskrifta hadde noe med det, og mi neste setning å gjøre.

Det er noe som har plaga meg. Ikke mye, men sånn av og til, til og fra, du vet; i det siste. Vi opererer for det meste med ei lineær tidsoppfatning, en følelse av at alt har én begynnelse, og én slutt, og dette igjen fører til at det føles naturlig å alltid bygge videre på noe som har skjedd før. Vi sier vi er store nå, eller, "men det hadde vi ikke lært ennå da", men i bunn og grunnn vorteller vi at vi skjønner det som skjer nå som et resultat av noe tidligere.

En liten "faglig utgreiing", der først? Jeg skriver altså dette for å få klarhet i mine egne tanker, og det er ikke først og fremst skrevet for å være lettfattelig eller folkelig, for andre enn meg, for å ha dét sagt.

Hva skjer med ei hullete tidsoppfatning? Nå sier ikke jeg at det er noe galt med tidsoppfatninga mi, men jeg frykter, eller mere undrer, over hukommelsen min. To av de aller nærmeste menneskene i mitt daglige liv og jeg satt sammen i kveld, og jeg deltok ikke spesielt aktivt i samtalen, og mye av tida gikk med til å ta stilling til hvorfor akkuratdet var tilfelle. Jeg hadde jo på en måte skjønt at noe har plaga meg i dag, og jeg hadde vondt i magen i store deler av i dag og i kveld. Disse to jentene mimra, det var snakk om ungdomsskole, klasseturer, detaljerte beskrivelser av hvordan ting foregikk, og de bare la ut, den ene trengte ikke egentlig å minne den andre på noe, slik jeg føler er tilfelle om jeg først våger meg ut på å fortelle om noe slikt, fra fortida.

Det som i større og større grad har demra for meg er at det finnes en mulighet for at jeg har glemt. Og når jeg ikke kjenner meg igjen i vennene mines fortellinger fra deres tidligere år (her er det snakk om tidligere ungdomstid, for det meste), lurer jeg på hva som var galt med min oppvekst, om det var noe jeg holdt meg unna som var så naturlig for de andre å snakke om, og om kanskje vat det derfor jeg følte meg usikker pøå meg sjøl under denne seansen? Nei. Det kom/gikk ikke opp for meg før på gåturen hjem i kveld, tror jeg.

Jeg gikk heile veien med jakken åpen, og jeg tror ikke det gjorde noe, vinden hadde løyet en smule, og den var ikke like rett på som på veien til før i kveld.

Er det så lite av den tidlige ungdomstida mi og/eller barndomstida mi som ikke var verdt å huske? Disse tankene får meg til å tenke; (hahahahahah, beklager.) tenke på om det finnes noen forklaring, eller om jeg simpelthen ikke har hatt en spesielt kul oppvekst, men jeg kommer jo på enkeltbrudd innimellom, som for eksempel i en samtale om skigåing, kan jeg først bemerke at jeg ikke skjønner hvorfor jeg har gått så lite på ski, for så etterpå å erindre lange skiturer med mamma da vi bodde på Kvaløya i/ved/utafor Tromsø, hvor vi hadde med oss varm saft og appelsiner, og hvordan mamma lærte meg hva man så etter i en leirplass når man gikk på ski en og en halv meter over bakken. Nå må jeg føye til at det siste kom jeg på mens jeg skreiv, og det illustrerer jo bare det jeg snakker om her.

Hva med korttidsminne da? Korttidshukommelsen min er ikke fantastisk, det er den ikke. Jeg kan av og til faktisk legge merke til det og forbause meg over det om jeg oppdager at jeg faktisk husker noe svært detaljert om noe jeg gjorde netopp, eller et antrekk jeg observerte, eller det kan være i tavleundervisning på skolen, når jeg er i stand til å gjengi siste setning for en lærer for å vise at jeg har fulgt med - disse tinga er fullstenndig komplett forvirrende.

Jeg har en liten teori da, som jeg ved sjeldne anledninger har fått muligheten til å  utveksle tanker med andre om. Jeg har hatt mye press på meg i forbindelse med en sånn klassisk skillsmissebarnting, og det har liksom alltid vært mamma og meg, men ikke nødvendigvis mot pappa, bare sammen, mamma og meg. Jeg har opplevd utrolig mye stress med dette opp i gjennom, og gikk i en periode til samtaler gjennom barne-ungdomspsykiatrien - i utgangspunktet med andre plager, men alt har hele tida vendt tilbake til det. Jeg har på en måte følt at jeg ikke har hatt råd til å konsentrre meg om noe annet, fordi jeg har brukt så mye energi på konflikten (hvor nå den har foregått hen). Teorien, som jeg nå har skjønt på en måte, etter på en måte å ha pludret den ned her, er at jeg glemmer fordi jheg har fortrengt. Og ikke fordi jeg ikke har hatt det bra i det hele tatt, men fordi alt har vært sammenfletta, et sammenhengende pudder? pudder! (Referanse til Tor Aage Bringsværds Bok med et tilsvarende tema).

Jeg tror dette har fungert godt som terapi, nå skal jeg sende en kopi av det til min filosofiske venn og klippe, som ikke har hørt fra meg på en stund.