Når jeg tenker på mitt eget liv, har det etterhvert blitt naturlig å dele det inn i kapittel, som en slags etterpåklokskap jeg bruker for å fortelle meg sjøl at det jeg har gjort oppigjennom har en sammenheng eller i alle fall en slags pekepinn mot det jeg driver med nå. Kapitlet barneskolen, la oss se på det - jeg gikk på barneskole tre forskjellige steder, så det er kanskje ikke det beste stedet å ha et kapittel, men hva med flytting?
Det har jeg prøvd før, og nå sitter jeg her. Men det er noe spesielt med dette kapitlet, det er et kapittel med mindre familie, mere ansvar og større sjølstendighet. Å flytte hjemmefra. Det er noe spesielt i enhver kultur å forlate redet, også uttrykket her sier noe om det. Min mors vinger har lært meg så mangt, og det setter jeg stor pris på når jeg nå lager min egen mat, tar ut søpla når det trengs, og retter på sofaputene før jeg får besøk. Det er noe merkelig i det å ta ansvar, ikke bare for sine egne handlinger, men for så mye mer av det, for selve rammen hele ens virke foregår innenfor.
Tidligere har det å flytte betydd nye venner, nye lærere, en ny nærbutikk å lære seg å kjenne, kanskje et turområde man ikke kjenner til. Det gjør det nå også, de tingene har ikke forandra seg, jeg må forholde meg til dagligdagse ting som det sjøl om jeg har tatt med meg rota mi og planta den her. Men jeg må sjøl finne ut hvor mye penger jeg kan bruke i måneden på å kose meg, jeg må sjøl komme meg opp om morgenen, og sjølsagt skal jeg det! Det er det som er så deilig med dette kapitlet, det kommer akkurat der forfatteren tenkte at det skulle komme, mellom sertifikat og universitet et sted.
Så så flott kan det være, bare det å røske opp rota og slenge den opp på skuldra og gå. Det jeg sliter mest med å forstå, er hvor lett det har vært å ta kontrollen over livet mitt, så får det heller være et annet kapittel om hvor bra det går, da.
