Én mann, et symbol, og en revolusjon.

Det er nok mange som meg, som ikke har noe videre forhold til den nylig avdøde Apple-gründeren Steve Jobs, men jammen om ikke jeg fyrer av et innlegg i hans minne, like det samme. Vi skjønner nemlig nå, at selskapet med Jobs' ansikt i dag betyr noe mer enn patentkriger og personlige datamaskiner, men at dette ansiktet er blant de store symboler for fremskrittet, for den moderne verden.


Så hva er det vi føler nå, en verden av Apple-fantaster, forbrukere som har blitt rystet og bergtatt av denne ene slåsskjempen i den digitale revolusjonen? Er det sorg for en mann som ble tatt av kreften før sin tid, eller er det tanken på at en idé, et teknologisk geni, ikke lengre finnes på landjorda?


Jeg trur ingen av delene, men kanskje igjen begge delene, det vil være forskjellig fra kontor til kontor, fra skoleelev til skoleelev. For vi som vokser opp nå, vi i denne glade teknologigenerasjonen, vi har slukt denne usynlige teknologien, som forlengere av vår egen kropp, digitale verktøyer vi ikke kunne klart oss uten. Vi ser en verden som har krympa for våre og informasjonsteknologiens føtter, og kanskje skjelver vi i designerskoene, om vi forstår hvor stor dette faktisk er.


Det er nok mange som vokser opp i dag, meg sjøl ydmykt inkludert, som ikke kan se for seg å bruke lang tid og omhyggelige pene bokstaver på å skrive et brev med velvalgte ord, som i godt vær og gode fraktforhold kom fram på ei uke. Til og med den korte meldings-tjenesten, eller SMS som vi kjenner den engelske oversettelsen, er gamle nyheter for oss som nå har heile verden for våre fingertupper, på «tablets» og smarte telefoner som kjenner igjen ansiktene til vennene dine når du tar bilder.


Vi kan nok takke denne mannen for et vel levd liv med inspirasjon, og for å ha bygget opp et selskap som nok vil være med på å kjempe fram ny teknologi og digitale løsninger i denne revolusjonen i nevneverdig framtid, for det er vel ikke mange i vår glade generasjon som sier seg negativ til teknologiens løsninger og lovnader?

Om nye kapittel

Da jeg var liten, begynte min interesse for å lese bøker å gjøre seg gjeldene, og det er mer enn én ting som er interessant med bøker. Se bare på hvordan man deler dem inn. Tenk på en bok om et liv, hvor det er naturlig at forskjellige deler av ei bok skal handle om forskjellige deler av ei jentes liv, så er det bare å dele boka opp, ikke i forskjellige bøker, men i kapittel. Det er flott, det.

Når jeg tenker på mitt eget liv, har det etterhvert blitt naturlig å dele det inn i kapittel, som en slags etterpåklokskap jeg bruker for å fortelle meg sjøl at det jeg har gjort oppigjennom har en sammenheng eller i alle fall en slags pekepinn mot det jeg driver med nå. Kapitlet barneskolen, la oss se på det - jeg gikk på barneskole tre forskjellige steder, så det er kanskje ikke det beste stedet å ha et kapittel, men hva med flytting? 

Det har jeg prøvd før, og nå sitter jeg her. Men det er noe spesielt med dette kapitlet, det er et kapittel med mindre familie, mere ansvar og større sjølstendighet. Å flytte hjemmefra. Det er noe spesielt i enhver kultur å forlate redet, også uttrykket her sier noe om det. Min mors vinger har lært meg så mangt, og det setter jeg stor pris på når jeg nå lager min egen mat, tar ut søpla når det trengs, og retter på sofaputene før jeg får besøk. Det er noe merkelig i det å ta ansvar, ikke bare for sine egne handlinger, men for så mye mer av det, for selve rammen hele ens virke foregår innenfor. 

Tidligere har det å flytte betydd nye venner, nye lærere, en ny nærbutikk å lære seg å kjenne, kanskje et turområde man ikke kjenner til. Det gjør det nå også, de tingene har ikke forandra seg, jeg må forholde meg til dagligdagse ting som det sjøl om jeg har tatt med meg rota mi og planta den her. Men jeg må sjøl finne ut hvor mye penger jeg kan bruke i måneden på å kose meg, jeg må sjøl komme meg opp om morgenen, og sjølsagt skal jeg det! Det er det som er så deilig med dette kapitlet, det kommer akkurat der forfatteren tenkte at det skulle komme, mellom sertifikat og universitet et sted. 

Så så flott kan det være, bare det å røske opp rota og slenge den opp på skuldra og gå. Det jeg sliter mest med å forstå, er hvor lett det har vært å ta kontrollen over livet mitt, så får det heller være et annet kapittel om hvor bra det går, da.