Én mann, et symbol, og en revolusjon.

Det er nok mange som meg, som ikke har noe videre forhold til den nylig avdøde Apple-gründeren Steve Jobs, men jammen om ikke jeg fyrer av et innlegg i hans minne, like det samme. Vi skjønner nemlig nå, at selskapet med Jobs' ansikt i dag betyr noe mer enn patentkriger og personlige datamaskiner, men at dette ansiktet er blant de store symboler for fremskrittet, for den moderne verden.


Så hva er det vi føler nå, en verden av Apple-fantaster, forbrukere som har blitt rystet og bergtatt av denne ene slåsskjempen i den digitale revolusjonen? Er det sorg for en mann som ble tatt av kreften før sin tid, eller er det tanken på at en idé, et teknologisk geni, ikke lengre finnes på landjorda?


Jeg trur ingen av delene, men kanskje igjen begge delene, det vil være forskjellig fra kontor til kontor, fra skoleelev til skoleelev. For vi som vokser opp nå, vi i denne glade teknologigenerasjonen, vi har slukt denne usynlige teknologien, som forlengere av vår egen kropp, digitale verktøyer vi ikke kunne klart oss uten. Vi ser en verden som har krympa for våre og informasjonsteknologiens føtter, og kanskje skjelver vi i designerskoene, om vi forstår hvor stor dette faktisk er.


Det er nok mange som vokser opp i dag, meg sjøl ydmykt inkludert, som ikke kan se for seg å bruke lang tid og omhyggelige pene bokstaver på å skrive et brev med velvalgte ord, som i godt vær og gode fraktforhold kom fram på ei uke. Til og med den korte meldings-tjenesten, eller SMS som vi kjenner den engelske oversettelsen, er gamle nyheter for oss som nå har heile verden for våre fingertupper, på «tablets» og smarte telefoner som kjenner igjen ansiktene til vennene dine når du tar bilder.


Vi kan nok takke denne mannen for et vel levd liv med inspirasjon, og for å ha bygget opp et selskap som nok vil være med på å kjempe fram ny teknologi og digitale løsninger i denne revolusjonen i nevneverdig framtid, for det er vel ikke mange i vår glade generasjon som sier seg negativ til teknologiens løsninger og lovnader?

Om nye kapittel

Da jeg var liten, begynte min interesse for å lese bøker å gjøre seg gjeldene, og det er mer enn én ting som er interessant med bøker. Se bare på hvordan man deler dem inn. Tenk på en bok om et liv, hvor det er naturlig at forskjellige deler av ei bok skal handle om forskjellige deler av ei jentes liv, så er det bare å dele boka opp, ikke i forskjellige bøker, men i kapittel. Det er flott, det.

Når jeg tenker på mitt eget liv, har det etterhvert blitt naturlig å dele det inn i kapittel, som en slags etterpåklokskap jeg bruker for å fortelle meg sjøl at det jeg har gjort oppigjennom har en sammenheng eller i alle fall en slags pekepinn mot det jeg driver med nå. Kapitlet barneskolen, la oss se på det - jeg gikk på barneskole tre forskjellige steder, så det er kanskje ikke det beste stedet å ha et kapittel, men hva med flytting? 

Det har jeg prøvd før, og nå sitter jeg her. Men det er noe spesielt med dette kapitlet, det er et kapittel med mindre familie, mere ansvar og større sjølstendighet. Å flytte hjemmefra. Det er noe spesielt i enhver kultur å forlate redet, også uttrykket her sier noe om det. Min mors vinger har lært meg så mangt, og det setter jeg stor pris på når jeg nå lager min egen mat, tar ut søpla når det trengs, og retter på sofaputene før jeg får besøk. Det er noe merkelig i det å ta ansvar, ikke bare for sine egne handlinger, men for så mye mer av det, for selve rammen hele ens virke foregår innenfor. 

Tidligere har det å flytte betydd nye venner, nye lærere, en ny nærbutikk å lære seg å kjenne, kanskje et turområde man ikke kjenner til. Det gjør det nå også, de tingene har ikke forandra seg, jeg må forholde meg til dagligdagse ting som det sjøl om jeg har tatt med meg rota mi og planta den her. Men jeg må sjøl finne ut hvor mye penger jeg kan bruke i måneden på å kose meg, jeg må sjøl komme meg opp om morgenen, og sjølsagt skal jeg det! Det er det som er så deilig med dette kapitlet, det kommer akkurat der forfatteren tenkte at det skulle komme, mellom sertifikat og universitet et sted. 

Så så flott kan det være, bare det å røske opp rota og slenge den opp på skuldra og gå. Det jeg sliter mest med å forstå, er hvor lett det har vært å ta kontrollen over livet mitt, så får det heller være et annet kapittel om hvor bra det går, da.

Jeg husker i alle fall de groveste trekka av 2010.

Hei. Igjen? Neppe, dette er ikke den typen blogg, hvilket i dag vil si at overskrifta hadde noe med det, og mi neste setning å gjøre.

Det er noe som har plaga meg. Ikke mye, men sånn av og til, til og fra, du vet; i det siste. Vi opererer for det meste med ei lineær tidsoppfatning, en følelse av at alt har én begynnelse, og én slutt, og dette igjen fører til at det føles naturlig å alltid bygge videre på noe som har skjedd før. Vi sier vi er store nå, eller, "men det hadde vi ikke lært ennå da", men i bunn og grunnn vorteller vi at vi skjønner det som skjer nå som et resultat av noe tidligere.

En liten "faglig utgreiing", der først? Jeg skriver altså dette for å få klarhet i mine egne tanker, og det er ikke først og fremst skrevet for å være lettfattelig eller folkelig, for andre enn meg, for å ha dét sagt.

Hva skjer med ei hullete tidsoppfatning? Nå sier ikke jeg at det er noe galt med tidsoppfatninga mi, men jeg frykter, eller mere undrer, over hukommelsen min. To av de aller nærmeste menneskene i mitt daglige liv og jeg satt sammen i kveld, og jeg deltok ikke spesielt aktivt i samtalen, og mye av tida gikk med til å ta stilling til hvorfor akkuratdet var tilfelle. Jeg hadde jo på en måte skjønt at noe har plaga meg i dag, og jeg hadde vondt i magen i store deler av i dag og i kveld. Disse to jentene mimra, det var snakk om ungdomsskole, klasseturer, detaljerte beskrivelser av hvordan ting foregikk, og de bare la ut, den ene trengte ikke egentlig å minne den andre på noe, slik jeg føler er tilfelle om jeg først våger meg ut på å fortelle om noe slikt, fra fortida.

Det som i større og større grad har demra for meg er at det finnes en mulighet for at jeg har glemt. Og når jeg ikke kjenner meg igjen i vennene mines fortellinger fra deres tidligere år (her er det snakk om tidligere ungdomstid, for det meste), lurer jeg på hva som var galt med min oppvekst, om det var noe jeg holdt meg unna som var så naturlig for de andre å snakke om, og om kanskje vat det derfor jeg følte meg usikker pøå meg sjøl under denne seansen? Nei. Det kom/gikk ikke opp for meg før på gåturen hjem i kveld, tror jeg.

Jeg gikk heile veien med jakken åpen, og jeg tror ikke det gjorde noe, vinden hadde løyet en smule, og den var ikke like rett på som på veien til før i kveld.

Er det så lite av den tidlige ungdomstida mi og/eller barndomstida mi som ikke var verdt å huske? Disse tankene får meg til å tenke; (hahahahahah, beklager.) tenke på om det finnes noen forklaring, eller om jeg simpelthen ikke har hatt en spesielt kul oppvekst, men jeg kommer jo på enkeltbrudd innimellom, som for eksempel i en samtale om skigåing, kan jeg først bemerke at jeg ikke skjønner hvorfor jeg har gått så lite på ski, for så etterpå å erindre lange skiturer med mamma da vi bodde på Kvaløya i/ved/utafor Tromsø, hvor vi hadde med oss varm saft og appelsiner, og hvordan mamma lærte meg hva man så etter i en leirplass når man gikk på ski en og en halv meter over bakken. Nå må jeg føye til at det siste kom jeg på mens jeg skreiv, og det illustrerer jo bare det jeg snakker om her.

Hva med korttidsminne da? Korttidshukommelsen min er ikke fantastisk, det er den ikke. Jeg kan av og til faktisk legge merke til det og forbause meg over det om jeg oppdager at jeg faktisk husker noe svært detaljert om noe jeg gjorde netopp, eller et antrekk jeg observerte, eller det kan være i tavleundervisning på skolen, når jeg er i stand til å gjengi siste setning for en lærer for å vise at jeg har fulgt med - disse tinga er fullstenndig komplett forvirrende.

Jeg har en liten teori da, som jeg ved sjeldne anledninger har fått muligheten til å  utveksle tanker med andre om. Jeg har hatt mye press på meg i forbindelse med en sånn klassisk skillsmissebarnting, og det har liksom alltid vært mamma og meg, men ikke nødvendigvis mot pappa, bare sammen, mamma og meg. Jeg har opplevd utrolig mye stress med dette opp i gjennom, og gikk i en periode til samtaler gjennom barne-ungdomspsykiatrien - i utgangspunktet med andre plager, men alt har hele tida vendt tilbake til det. Jeg har på en måte følt at jeg ikke har hatt råd til å konsentrre meg om noe annet, fordi jeg har brukt så mye energi på konflikten (hvor nå den har foregått hen). Teorien, som jeg nå har skjønt på en måte, etter på en måte å ha pludret den ned her, er at jeg glemmer fordi jheg har fortrengt. Og ikke fordi jeg ikke har hatt det bra i det hele tatt, men fordi alt har vært sammenfletta, et sammenhengende pudder? pudder! (Referanse til Tor Aage Bringsværds Bok med et tilsvarende tema).

Jeg tror dette har fungert godt som terapi, nå skal jeg sende en kopi av det til min filosofiske venn og klippe, som ikke har hørt fra meg på en stund.

Siden det nå en gang er jul.

Ja, siden det faktisk er jul, skal jeg post et veldig morsomt bilde jeg fant, som jeg likte veldig godt. Du får nyte det som er igjen av jula, og så får vi håpe det nye året bringer med seg spennende utfordringer og muligheter.

Jula ja.

- Hva faen.

Kristen høytid, eller kapitalistisk påskudd til å tjene penger på tradisjoner? Fy faen. Nyt det, om du kan.

Introduction! Hermans life as a blogger has begun.

Dette innlegget skreiv jeg i 2009, da jeg først startet en blogg, og ennå trudde jeg ønska  å skrive på engelsk. Etter dette foregikk bloggingen min p ået annet nettsted, på et annet språk, med en annen kvalitet.


Once in a while.
Sometimes.
From time to time.
I think I am better than everyone else, and therefore I intend to hurt their feelings.
Pretty common expressions, but I feel it's is all silly ways to speak ones point. To "give someone a piece of your mind", has ment for a long time to yell at them, and to let them know your dislikes about the person, or just to tell them off about an anction, or something profoundly wrong.

I want the world to understand what my oppinions on the things I write about, here, on my blog. It may not all be about me, or relevant to me as a person, but I will write mainly about things in our society that concerns me and that makes me angry in society today.
This will be as I've implied by the blogs title, it will be some of my philosophical views on thing. Example: The way people talk to one an other, and treat their fellow human beings. All this, especially where I'm from, people talk to eachother like they have absolutely no respect.
I think this is because of the way norwegians are, and have always (or at least for a long time) been raised. "You are the greatest, Tom, you can grow up to be whatever you like, and nothing will stop you". This creates a sort of belief that I am the greatest, and I can achieve anything. With that attitude you might get far in life, but not if you see a social life as important for your life quality. Then, of course, treat your next as you want him to treat you, love your fellow human beings as you love yurself.
I don't mean to spend a lot of money on a friend, but just to try to be kind.
Before starting this blog, I have kind of prepared myself for it, because I want my blog to raise voices. I don't want to write a blog about my daily actions, but on society and things I don't think are getting enough attention from the public.
I don't want to sound full of my self, but I want this to be the blogging trend!
I will also write things about myself, of course, you as my reader have some right to peek into the life of the student Herman Thamdrup Lund, and some of my daily conserns about myself and my life.
Thank you for reading, and I promise you things to think about and debate on this blog, I am very frank in my opinions and in my way of expressing myself :)